Beskrivelse
Etter en forblåst seiltur koronasommeren 2021, hvor tusenvis av båter kjemper om de samme plassene, var det fantastisk å finne en bortgjemt, hemmelig bukt helt for seg selv, i le for vind og andre båter. Her var det kun 4 gjess, en fisk som hoppet, og en sel som sirkulerte rundt oss, og lurte på hva vi gjorde i hans bukt. Et kveldsbad, et glass rosévin, og så var det bare å åpne alle kanaler og dykke inn i kunstbobla. Der alt rundt blir litt diffust, slik som stresset fra tidligere på dagen slapp taket, I det vi fant denne plassen for oss selv. Og slik gikk kvelden og natta. Kun avbrutt av et blikk i ny og ne mot selvennen min som fulgte med.
Det ble et studie i lys og skygge. Jeg ville gå mørkere enn jeg noen gang har gått. Leke med kontraster, og intensiteten i kullet. Fascinert over hvor mye dybde man kan få med bare en farge. Jeg ville fange uttrykket til en ung jente på kanskje 16-17 år, som jeg traff da jeg bodde ett år I Uganda. Jeg gikk med en sort, tynn plastikkpose med varer fra den lokale butikkbrakka på Ntinda, på vei ned den røde jordveien til huset vårt. Jeg merket at jenta bak meg, med en baby i et bæresjal, hadde fulgt etter meg. Jeg spurte om hun trengte hjelp. Hun var dårlig i engelsk,men jeg forstod at hun ville si meg noe. Hun var ung, alene med en baby, så jeg ba henne med hjem på brus. Da brettet hun de brede leppene til side, og viste en klønete tanngard som takk. Da jeg hadde funnet skygge og drikke til oss, strakte hun sjalet med babyen i, og spurte om jeg ville holde denne mørke, bittelille jentebabyen. Kanskje 2 mnd gammel. Hun var helt vidunderlig. Klart jeg ville holde denne skatten. Og det gjorde jeg helt til hun trengte å ammes. Like før jenta gjorde seg klar for å gå, sa hun «take my baby.» Jeg forstod ikke helt. Jeg hadde akkurat holdt henne. Så sa hun igjen «Please take my baby. You can have her. Take her to your country». Jeg kunne jo selvsagt ikke det. Den gangen ble jeg så forfjamset, og kanskje fordi jeg var ung og ikke forstod alvoret, bare smilte og tullet jeg det bort. Tenkte at hun så på meg som hvit og rik, med løsning på livet. I ettertid har jeg tenkt på denne jenta. Tenk om jeg hadde turt å spørre, og fått historien hennes. For en mor gir ikke bort babyen sin uten en alvorlig grunn. Ikke en gang i Afrika. Jeg traff henne aldri igjen. Men her er hun; Aleela Baraka.
Omtaler
Det er ingen omtaler ennå.