ALEELA BARAKA 

Norwegian under

A Study in Light and Shadow
I wanted to go darker than I ever had before. To play with contrast and the intensity of charcoal. Fascinated by how much depth you can create using just one color. I set out to capture the expression of a young girl—maybe 16 or 17 years old—whom I met during the year I lived in Uganda.

I was carrying a thin black plastic bag with groceries from the local shop shack in Ntinda, walking down the reddish dirt road toward our house. I noticed a girl following a few steps behind me. She had a baby wrapped in a sling, and I understood that she was trying to get my attention. I asked if she needed help. Her English was poor, but with gestures, facial expressions, a few words in Luganda, and some broken English, I understood that this was something very important to her.

She was young, alone, and had a baby. I had food in my bags, so I asked if she wanted to come home with me for a soda. She pulled her wide lips to the side and revealed a crooked smile, full of gratitude. Once we had found some shade and something to drink, she lifted the sling with the baby inside and asked if I wanted to hold her.

She was a tiny, dark-skinned baby girl, just a few months old. So small, so helpless—and incredibly beautiful. I held her close, breathing in that baby scent, listening to the small baby sounds, until she needed to be fed. After a while, the girl prepared to leave. And as she stood up, she held the baby out toward me again and said: “Take my baby.”

I didn’t quite understand. I had just been holding her. Then she repeated: “Please, take my baby. You can have her. Take her to your country.”
Of course, I couldn’t. I was caught off guard, didn’t grasp the seriousness of the moment, and smiled awkwardly, brushing it off as a joke.

But I’ve thought about that girl many times since. What if I’d dared to ask more—heard her full story?
To her, I probably seemed wealthy, successful—someone who could offer her child a safe and happy life, simply because I was white.
But what was behind her words?
What was the real story?
Because no mother gives away her baby without a serious reason.
Not even in Africa.

I never saw her again.

But here she is—Aleela Baraka.

//

En studie i lys og skygge. Jeg ville gå mørkere enn jeg noen gang hadde gått. Leke med kontraster, og intensiteten i kullet. Fascinert over hvor mye dybde man kan få med bare en farge. Jeg ville fange uttrykket til en ung jente på kanskje 16-17 år, som jeg traff da jeg bodde ett år I Uganda. Jeg gikk med en sort, tynn plastikkpose med varer fra den lokale butikkbrakka på Ntinda, på vei ned den rødlige jordveien frem til huset vårt. Jeg merket at en jente fulgte meg noen skritt bak. Hun hadde en baby i et bæresjal, og jeg forstod at hun prøvde å komme i kontakt med meg. Jeg spurte om hun trengte hjelp. Hun var dårlig i engelsk, men med mimikk og tegnspråk, noen ord på Luganda og noen få ord på Engelsk, forstod jeg at det var noe svært viktig for henne. Hun var ung, alene med en baby, jeg hadde matvarer i posene, så jeg spurte om hun ville bli med hjem til meg på et glass brus. Da brettet hun de brede leppene til side, og blottet en klønete tanngard som et hjertens takk. Da jeg hadde funnet skygge og drikke til oss, strakte hun sjalet med babyen i, og spurte om jeg ville holde babyen. Det var en mørk, liten jentebaby på et par måneder. Hun var så liten, så hjelpeløs, og helt vidunderlig vakker. Jeg holdt henne inntil meg, kjente på babylukten og babylydene, helt til hun trengte å ammes. Etter en stund gjorde jenta seg klar for å gå. Og i det hun skulle reise seg, strakk hun den lille jenta mot meg igjen, og sa: «take my baby.» Jeg forstod ikke helt. Jeg hadde akkurat holdt henne. Så sa hun igjen: «Please, take my baby. You can have her. Take her to your country». Jeg kunne jo selvsagt ikke det. Jeg ble så forfjamset, forstod nok ikke alvoret, så jeg smilte og tullet det bort. I ettertid har jeg tenkt mye på denne jenta. Tenk om jeg hadde turt å spørre, og fått historien hennes. Hun så nok på meg som rik og vellykket med løsningen på et trygt og lykkelig liv, fordi jeg var hvit. Men hva mer lå bak dette. Hva var hele historien hennes. For en mor gir ikke bort babyen sin uten en alvorlig grunn. Ikke en gang i Afrika.
Jeg traff henne aldri igjen.

Men her er hun; Aleela Baraka.