The tree clings tightly to its gold
fighting desperately against the merciless grip of storms
sending its final rays of strength into every limb
It must endure, even as nature surrenders
For it does
and the grip loosens, gives way
Its time has passed, and it loses its splendor
On the ground lies the gold, the summer, the color and warmth
The joy and the life
On its way to become earth and vanish as the cold takes hold
It gathers courage and stretches, hard, bare, lifeless, toward the grey sky
Bracing for what it knows is coming
Nature withdraws, done shining for now
It shrinks
It hides
It turns inward, inward into the shades of melancholy
Where light summer rain becomes heavy, icy tears
Where sound is echo
Echoes of the migrating birds’ songs
Echoes of the bottle tipping under the chair as the audience left the concert hall
Where every moment is already past
Where the time between takes center stage
So quiet that the whispering voice of longing is heard
So lonely that silent screams resound
So dark that the darkest thoughts begin to glow
A place everyone fears or flees from
A friend that once was foe
Where all is dead—but something new is born
Where melancholy is the ember, and art is the flame
The pressure lifts, the ice cracks, the river floods
Where the bottom is endless and has room for everything
And all that has grown heavy and vast can finally be released
The soul turned inside out, the heart worn on the outside
So full that a glimpse of hope reappears
Where the innermost is touched gently by light fingertips
So tender, so intense
Holding its breath in reverence for its bittersweet creative force
And then once again, it can shine
//
Treet tviholder fast på gullet sitt
kjemper krampaktig mot stormenes nådeløse tak
sender de siste strålene av kraft ut i alle lemmer
Det skal holde ut, når naturen kapitulerer
For det gjør den
og taket glipper, det gir etter
Den har fått sin tid og mister pryden
På bakken ligger gullet, sommeren, fargene og varmen
Gleden og livet
På vei til å bli jord og forsvinne i det kulda biter seg fast
Samler mot og strekker seg harde, nakne og livløse mot den grå himmelen
Stålsetter seg mot det de vet skal komme
Naturen trekker seg tilbake, ferdig med å skinne for denne gang
Krymper seg
Gjemmer seg
Går innover, innover i melankoliens nyanser av grått
Der lett sommerregn har blitt tunge tårer av is
Der lyd er ekko
Ekko fra trekkfuglenes sang
Ekko fra flaska som kantet under stolen i det publikum forlot konsertsalen
Der øyeblikket hele tiden er forbi
Der tiden imellom er hovedstjerna
Så stille at lengselens hviskende stemme høres
Så ensomt at tause rop gjaller
Så mørkt at de mørkeste tanker lyser
Stedet alle frykter eller flykter fra
En venn som før var fiende
Der alt er dødt, men noe annet skapes
Der melankolien er glørne, og kunsten er flammene
trykket letter, isen sprekker, elva flommer
Der bunnen er uendelig, og har plass til alt
Og alt som har vokst seg stort og tungt kan endelig slippes fri
Sjelen er på vranga og hjertet er utenpå
Så mye at man igjen ser et glimt av håp
Der det innerste berøres varsomt av lette fingertupper
Så forsiktig, så intenst
Holder pusten for dens bittersøte skaperkraft
Og så kan den atter igjen skinne.