A prayer and a presence

“Ave Maria, Gratia plena, Dominus Tecum”, the most well-known Catholic prayer since the 12th century, beautifully set to music and beginning with the angel Gabriel’s greeting, echoed clearly and powerfully in my mind throughout the entire process of creating this image.

It echoed just as strongly when I visited a Catholic church in Milan, a place with a history so long and rich it’s almost impossible to fathom. So beautifully adorned it literally took my breath away. The song inside me was pressing so intensely, I was close to letting it out. But out of respect, the reverence you are filled with in such a place, I kept it in.

My thoughts wandered. Who had built this place? All the footsteps that had walked here over the centuries. All the knees that had knelt, and the prayers that had been whispered as anchors to something safe. Some perhaps heard, many not. But all of them filled with hope.

An elderly woman caught my attention. A nun. Her face was marked with deep wrinkles, each line unique. She was dressed in a long, heavy black cloak that reached all the way to the floor. There was a quiet confidence in her movements that told me she belonged here, she knew how to move in this space. She walked slowly along the sides of the church, as if time did not exist, pausing to bow before each icon. One by one. She stood for a long time in front of the statue of Mary before sitting down in the front row, head bowed. In silence.

Perhaps she was praying the very prayer that was singing inside my head.

I imagined what could be her story. Maybe a life with memories from war and fear, some from sorrow and longing. But also, some gentle ones, for her eyes were kind.
Traces of different times, different feelings, different stories. I so wished I could know what they told, and who she was. And I wondered if it was her faith and her hope that had carried her through it all.

Her life was painted into every furrow of her face.

//

Ave Maria, den mest brukte katolske bønnen siden 1100-tallet som er vakkert tonesatt, som begynner med engelen Gabriels hilsen: «Ave Maria, Gratia plena, Dominus Tecum», runget klart og tydelig i hodet mitt gjennom hele prosessen da jeg skapte dette bildet.

Det gjorde den også gjorde da jeg besøkte en katolsk kirke i Milano, med en historie så langt tilbake at det er vanskelig å tenke seg til det. Så vakkert utsmykket at pusten blir tatt fra en. Sangen inni meg sprengte sånn på at jeg var nær å slippe den ut. Men av respekt og ærbødighet som man blir fylt av på et slikt sted, holdt jeg den inne. Tankene strømmet på. Hvem hadde bygget dette. Alle bena som hadde gått der gjennom årene. Alle knærne som hadde knelt og bønner som var bedt som en forankring til noe trygt. Noen kanskje hørt, mange ikke. Men alle fylt av håp.

En gammel dame fanget interessen min. En nonne. Hun var kledd i en sort lang kåpe som hang tungt ned til bakken. Tryggheten i bevegelsene fortalte at hun var hjemme, hun visste hvordan man gjorde dette. Hun beveget seg rolig rundt langs sidene i kirken som om tid ikke fantes, mens hun stoppet og bukket foran ikonene. En etter en. Sto lenge foran Maria-figuren før hun satte seg på første rad, med bøyd hode. I stillhet. Lenge. Kanskje ba hun den bønnen som var en sang i hodet mitt. Ansiktet til den eldre damen bar mange dype rynker, hver fure helt unik. Noen fra krig og frykt, noen fra sorg og savn. Men også noen gode, for øynene var snille. Spor fra ulike tider, ulike følelser og historier. Jeg skulle så gjerne visst hva som lå i disse, og hvem hun var. Og jeg lurte på om troen og håpet var noe som hadde båret henne gjennom alt.

Livet hennes var malt i hver fure i ansiktet.