THE NATIVE GIRL

A few years ago, darkness filled me from the inside out — after a series of events in life that simply became too much.

It tore me apart, stripped away who I was, until I drifted around like a fragile aspen leaf — empty, directionless, on my way down to decay.

I became a stranger in my own body and my own life, and I didn’t like the new me.
I was like a child left alone in a big city with no adult hand to hold.
The faces were unfamiliar. The smiles insincere. The streets narrower. The buildings taller. The map no longer matched.
Everything became blurry. The colors faded. Sounds grew distant as if my ears were filling with water.
I was drained of energy, and the things that once filled me now gave me nothing.
Only a deep abyss of darkness.
I lost the music within me, and the art within me, and with that, my confidence disappeared too.
What once had been an inexhaustible source became a dry desert.
What always moved inside me and longed to be expressed, what I need in order to breathe, was like a balloon with a pinhole, slowly deflating until it lay limp and shapeless on the ground.

The strength to stand in the darkness to accept pain in order to find peace.
The courage to fight through it, to pick up the pieces and glue them together into a new version of oneself.
Not to return to who you were, but to become a deeper, more authentic version, someone fuller than before.

My once safe world turned into a terrifying storm, sweeping away everything I knew and tossing it into places it didn’t belong.

I couldn’t get out of bed in the morning. I isolated myself, afraid to go to the store in case I met someone.

This drawing is about rising again.

During the drawing process, I realized that the Indian girl was me.

After the dust settled from the inner battle, I could lean into myself and feel whole again. 

 

//

 

INDIANERJENTA

For noen år siden fylte mørket meg fra innsiden og ut, etter en rekke hendelser i livet som ble for mye. Det rev meg opp, og bort fra det jeg var, til jeg svevde rundt som et skjørt aspelauv uten innhold eller retning, på vei mot grunnen for å råtne. 

Jeg ble fremmed i egen kropp og eget liv, og jeg likte ikke den nye meg. Min trygge verden ble en skremmende stor orkan som røsket med seg alt, og kastet det rundt til steder det ikke hørte hjemme. 

Jeg var som et barn plassert alene i en storby uten en voksen hånd å holde i. Ansiktene var fremmede. Smilene var uekte. Gatene smalere. Bygningene høyere. Kartet stemte ikke. Alt ble diffust. Fargene falmet. Lydene var lengre borte, som om ørene fyltes med vann. Jeg klarte ikke stå opp om morgenen, jeg isolerte meg, turte ikke gå på butikken i frykt for å møte noen. Jeg var tom for energi, og det som ga meg mest, ga meg ikke lenger noen ting. Bare en dyp avgrunn med mørke. 

Jeg mistet musikken i meg, og kunsten i meg, og med det forsvant selvtilliten på det. Det som før hadde vært en utømmelig kilde, ble en uttørket ørken. Det som hele tiden rører seg i meg og vil ut, må ut. 

Det som ligger så sterkt forankret i meg. Det jeg må ha for å kunne puste, var som en ballong med et nålestikk, hvor luften sakte seg ut, og ble liggende som en løs uformelig ting på bakken. 

Dette bildet handler om å reise seg. Styrke til å stå i mørket, akseptere smerten for å finne roen. Mot til å kjempe seg gjennom, plukke opp alle bitene og lime dem sammen til en ny versjon av seg selv. Ikke finne tilbake til den man var, men til en dypere, mer ekte versjon av seg selv, med så mye mer enn det som var før. 

Underveis i tegneprosessen oppdaget jeg at indianerjenta var meg. Etter at støvet hadde lagt seg fra den indre striden kunne jeg lene meg inn i en meg selv og kjenne meg helere.