Søk

Shop
  -    -  Billedkunst, Kull  -  BEATRIZ – Kvinnen fra Havanna.

BEATRIZ – Kvinnen fra Havanna.

Håndtegnet i kull og grafitt.
Kunsttrykk på 300 grams bomullspapir.
Signert og nummerert opp til maks 50 eksemplarer totalt.
Spesialtilpasset ramme fra rammeverksted, med syrefri bakpapp, passepartout og oppheng.
Str. 29×42 cm + passepartout str. 45×60 cm + 3 cm sort list
Str. 42×59 cm + passepartout str. 58×77 cm + 3 cm sort list
Str. 59×84 cm + passepartout str. 75×102 cm + 3 cm sort list

Historien til bildet limes på baksiden.

Kategorier: ,

Beskrivelse

«Kvinnen fra Havanna»
20-30 timer ute i arbeidet kantet et rødvinsglass over henne. Jeg ble først skikkelig lei meg. 39 år, og begynte å gråte over en teit tegning. Jeg ville ødelegge henne, i allefall ikke fortsette, og aller minst begynne på nytt.
Men, for meg er det ikke «bare en tegning». Bildet betyr mye for meg på så mange måter. Ikke bare for de endeløse timene (tør ikke si hvor mange) som det har tatt å lage henne og bli glad i henne. Eller historien bak selve bildet, kvinnen jeg traff på Cuba for noen år siden. (Den kommer lenger ned) Men også prosessen, både kunstnerisk og personlig før jeg startet, og underveis.
Jeg har ikke tegnet ordentlig på denne måten på ett og et halvt år. Og for meg er det kanskje som for flere, at selvtilliten blir mer og mer borte jo lengre tid det går uten å være aktiv. Sånn er det vel på mange områder i livet. Og i koronatider hvor alle er mer isolerte og satt til side, er det kanskje noe flere kan føle på. Man mister litt den man er og troa på seg selv. Og sammen med selvtilliten forsvinner ofte inspirasjonen og energien.
Ethvert kunstnerisk prosjekt er for meg som et svangerskap. Det vokser frem en idé, en følelse, et budskap, et eller annet som må frem. Til slutt sprenger det på i alle celler i kroppen, og det må ut som en av mine uttrykksformer, bilde (kulltegning eller akrylmaling), tekst, musikk eller skulptur i steingods. Da er fødselen i gang.
Både svangerskapet og selve fødselen har så mange faser jeg går inn og ut av, helt til arbeidet er ferdig. Det er en kontrastfull tid. Søvnløse netter, energi som får alt rundt til å gløde. Fargene blir litt sterkere, lufta litt klarere, og mørket litt mørkere. Det er intenst, fylt av uro og samtidig harmoni og glede. Takknemlighet for muligheten, men også tynget av presset. Forventningen til meg selv, et slags ansvar om å være tro mot det som river i meg. Jeg er innom melankolien. Noen ganger mer enn andre. Inn i smerten. Der det sterkeste og såreste er. Møter meg selv. Det går fra stunder der jeg vil gi opp, følelse av å ikke strekke til, tviler på min egen idé og egne evner, til stunder hvor jeg er i en så stor flow at alt rundt blir diffust. Det eneste klare er det som brenner i hendene. Det renner over, og ingenting kan stoppe meg. Så befriende. Som å kaste seg utfor et stup og oppdage at vingene bærer likevel. Og jeg er ett med det som skapes. Ett med det som får det til å gnistre. Det er krevende og givende. Endorfinene danser, følelsene er på høygir. Alenebehovet er stort, samtidig blir det en ensom prosess. Det er vanskelig å dele, vanskelig å forklare, og vanskelig for andre å forstå.
Og så er alt ferdig. En blanding av utladning og tomhet, lettelse og glede.
Jeg har pratet med kvinnen fra Havanna underveis, tegningen altså, og vi var enige nå om at hun er 95% ferdig. Litt småplukk igjen. Mer enn 97% ferdig blir hun nok aldri. Hun er i A3, kull og graphite, på dårlig billigpapir. Etter hun fikk vin på seg, synes jeg først at vinen fikk en artig effekt, og vurderte å beholde det sånn. Men etterhvert så jeg at fargen «fadet» og ble ganske trist. Jeg bestemte meg for å prøve å ta det bort, og synes jeg lyktes ganske greit med det. Takket være kull. Neste prosjekt blir større format på ordentlig papir, med hvitvin i glasset i stedet. Så er det bare å gruglede seg til neste tornado og se hva det kommer ut av den.
Historien:
Havanna er en fantastisk by som jeg gjerne vil tilbake til. Det er akkurat som på film. Sterke farger, veteranbiler og musikk på hvert hjørne, med tykk cigarlukt hengende over.
Cuba er et land med mye historie. Sterk historie. Og det er mye fattigdom.
Denne kvinnen traff jeg på vei til noe. Hun hadde kledd seg i fargerike klær, med blomster på hodet og en svær cigar i munnen. Akkurat det hvite turister ville se. «Nei, ikke gå bort til henne! Hun vil bare lure deg til å ta bilde for å få penger». Og det var jo sant. Men jeg tenkte at denne dama skal jeg ha bilde av. Hun skal jeg male eller tegne en gang, tenkte jeg. De stakkars myntene har jeg råd til, og burde gitt også uten dette bildet. Hun trengte de i allefall.
For jeg tenker at en kvinne i hennes alder, med få tenner kastet inn i munnen, ikke velger å bruke sine eldre dager, eller tjene penger på den måten om hun egentlig ikke trenger det.
En så voksen dame på en plass som Havanna har vært vitne til mye. Livet har garantert vært utfordrende. Sandalene hang så vidt sammen, tennene var brune. Men smilet hennes var så ekte. Så ekte at det strålte videre opp i øynene.

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “BEATRIZ – Kvinnen fra Havanna.”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.